Brannvarslaren - igjen!

Mørket hadde senket seg over Ålesund, og himmelen var fri for skyer slik at stjernene kunne vise sin prakt. Klokken hadde bikket midnatt - ja faktisk var klokken blitt så mye som 0120. Alle i boligen der den 21 år gamle jenten bodde sov. Slik de pleide. Ingen av dem viste at denne natten kom til å bli annerledes. Ingen.
Når klokken bikket 20-tallet og ble 0121 startet det hele. Jenten på 21år våknet i bråhast, noe hadde skjedd, ikke var hun synks, men allikevel merket hun på kroppen at dette ikke var en helt normal natt, noe hadde skjedd. Hvordan hun viste dette? Jo, det hadde brannvarsleren gjort henne fullstendig klar over. Ikke bare ristet trommehinnene, men for jenten som ennå ikke hadde fått opp øynene kunne hun føle hvordan kroppen hoppet bortover sengen, i takt med den skyhøye ”WIOOOWiiioooo” lyden som ikke syntes å gi seg, og det gjorde den heller ikke.
Jenten tenkte på at dette ville passet bra i en reklame for surrond anlegg, men orket ikke tenke mer på den da ”WIOOOWiiiooo” lyden saboterte all normal hjerneaktivitet.
Plutselig gikk det opp for jenten hva som var i ferd med å skje – kom hun seg ikke ut snart, så ville hun faktisk bli døv! I all hast og litt springing frem og tilbake på golvet fikk hun samlet noen tanker slik at hun omsider fant ut hvordan hun skulle opne døren for å komme seg ut. Jenten var irritert. Hun følte dette skjedde stadig vekk. Ørene pep. Eller var det innbilning? Kunne hun høre noe i det hele tatt? Ikke var det å sove med hørselsvern noen god idè heller, verken eide hun hørselsvern, eller så var det særdeles upraktisk og sove med, med tanke på å ha mulighet til å høre vekkerklokke lyden morgenen etter...
Etter å ha gått ned alle etasjene, ankom hun 1 etg. Alle elevene, like trøtte alle som en, stirret på hverandre. ”Det brenner i 4 etg ute på korridoren” sa den brannvarslings maskin greien. Ingen var i stand til å tenke, men x-antall av de som sto ute var av de som bodde i 4etg. De hadde ikke sett noen brann. Maskin greien lyger. Etter å ha stått på gangen i ca 10 minutter var det endelig en klok sjel som sa, det brenner vist ikke. Jenten på 21 år var da allerede komt et stykke opp i trappen og fnyste lett da hun skjønte at hun hadde blitt snytt for 15 minutter med søvn. Hun la seg ned på puten. Lettet. Lettet over at brannvarsleren hadde sluttet å skjære seg innover ørekanalen, ikke som en lydbølge, men mer som en tsunami som ødelegger alt i sin veg. Jenten måtte kjenne på ørene, det var bra, de satt på enda, håper bare de holder til i morgen, det vil være så trasig å gå på jobb uten ører. Jenten la seg for å sove, og sov søtt resten av den natten – helt til vekkerklokken ringte ”RRrrrrrRR”.