Juleevangeliet

Et utdrag frå juleevangeliet fortalt av Mirjam,12. Ditta her e bra peeps!!

En gang for lenge siden hadde keiseren i Italia stor makt, Augustus. Han likte å holde orden på det han bestemte over. Han ønsket derfor å finne ut hvor mange mennesker som bodde i alle landene, og hvilke byer de kom fra. Som tenkt, så gjort. Augustus var vant med at alle gjorde som han ville, så han bestemte at alle menneskene i alle disse landene skulle reise til de byene de kom fra. Da kunne de som arbeidet for ham telle dem der. For på denne tiden hadde de ikke telefoner eller datamaskiner, så hvis du ville telle et menneske, kunne du ikke bare ringe og spørre det hvem det var og hvor det kom fra. (!!!!) Josef og Maria reiste til byen Betlehem.

Det fantes hverken tog eller biler på denne tiden – heller ingen fly. Heldigvis hadde de et esel.De fikk lov til å hvile i stallen til en snill bonde. Og godt var det, for da de endelig hadde slått seg ned, fikk Maria gutten sin. Han var det første barnet deres, så du kan tenke deg at Josef og Maria var stolte! Og så la de ham i en krybbe, som hestene og de andre dyrene spiste høy fra, slik at han kunne hvile seg litt. (Og i tilfelle du lurer: dyrene snuste nok litt på ham, men de så nok med en gang at han ikke var mat!)

Like ved Betlehem var det noen gjetere som passet på sauene og geitene sine. Plutselig skvatt de til – og det gjorde nok sauene og geitene også. Særlig sauene, for sauer er jo så lettskremte. Og de hadde god grunn til å bli overrasket, for det ble med ett kjempelyst rundt dem, det var som om hele solen hadde falt ned fra himmelen. Men det var ikke solen som hadde falt ned – heldigvis, for det hadde blitt fryktelig varmt. Men det de så, var minst like uvanlig som om solen hadde falt ned. For rett foran dem stod det en diger engel! Og det var ikke dagligkost, selv ikke på denne tiden.

Gjeterne ble derfor ganske redde. Engelen var både stor og lysende, og ingen kunne vite hva en så stor lysende engel kunne være istand til. Men engelen sa at de ikke skulle være redde, for Gud hadde sendt den ned på jorden for å fortelle dem noe fint. Engelen fortalte om barnet. Dette barnet skal frelse menneskene fra alt som er vondt.

Gjeterne var ikke helt sikre på hva engelen kunne mene med dette, det er nemmlig mye som kan være vondt: det er vondt å ha tannpine, det er vondt å være fattig, det er vondt når noen erter. Hvordan kunne det lille barnet hjelpe dem med alt dette? Men man spør ikke engler om slikt, særlig ikke når de er så store og lysende som denne!
Og engelen sa flere vanskelige ting. Den sa at det lille barnet var Kristus; det vil si at det var herren deres. Og så sa den at grunnen til at barnet ble født akkurat i Betlehem (David med harpa bodd her også engang), var at det lille barnet skulle bli en stor konge, hvordan kunne det bli sterkere enn selveste keiser Augustus?
Med ett var det fullt av engler rundt gjeterne. Og så sang de – akkurat slik engler pleier å synge. De sang:«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!»

Og selv om engelen ikke hadde gitt dem noen adresse, klarte de å finne både Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.
Hvordan kunne den store vakre engelen si at denne fattige lille gutten, som ikke engang var født i et ordentlig hus, skulle være deres herre og frelse menneskene fra alt vondt? Men Maria, mammaen hans, hun tenkte på hjertet sitt og tenkte godt. Gjeterne skjønte at engelen snakket fakta.

Da den lille gutten var åtte dager gammel, fikk han navnet Jesus. Det hadde nemlig Gud bestemt. For Maria, mammaen hans, hadde også hatt besøk av en stor og vakker engel med et budskap fra Gud. Jammen godt det fantes engler!